Offeret

Jeg er av person en som liker å ha faste gjøremål og struktur på hverdagen min.
Jeg hater rot og spontane gjøremål. Jeg liker å planlegge og jeg elsker å ha god tid.
Nå har jeg vært sykemeldt fra jobb i litt over to uker og jeg har nå gått over i aktiv sykemelding.
Det som er mitt problem er at jeg har store problemer med å omstille meg til å skal komme tilbake på jobb,
for jeg er ikke motivert for å jobbe. Jeg er sliten og lei. Jeg kan komme og gå som jeg vil, men likevel
så føler jeg at presset ligger der at jeg MÅ komme på jobb litt hver dag, fra arbeidsgivers side.
Jeg som alltid har likt å ha noe å gå til, nå skulle jeg ønske jeg ikke hadde jobb.
Jeg er fanget i en slags tidsklemme som rammet psyken min. Jeg føler meg innesperret i en slags tidssone.
Klokken er 19:18 og jeg skal ikke på jobb før i 10 tiden ca i morgen. Jeg stresser! Begriper det ikke i det hele tatt.
Jeg vil være en som har jobb, en som har lyst å dra på jobb og en som kommer til å være yrkesaktiv til jeg passerer 67.
Nå om dagen er alt et ork. Jeg vil så gjerne, men jeg trenger tid.
Jeg sitter å gruer meg til å gå på jobb i morgen. For det første føler jeg at arbeidsgiver er sur og irritert på grunnlag
av mitt fravær de siste ukene. Og for det andre så er jeg ikke klar for hardkjør.

Jeg føler meg så utrolig tom. Finner ingen glede ved ting. Jeg vil gløde og kjenne latteren spre seg i kroppen min.
Alt jeg føler er tomhet, sårbarhet, usikkerhet, angst…

Bare jeg kunne våknet i morgen, uten alt dette vonde… <3

Når nettene blir lange og kulda setter inn,

ja, da blir jeg deprimert og sovner sjelden til.

Jeg er sliten og trøtt, det er ikke dette jeg vil.

Jeg kjempe meg gjennom time for time,

dag for dag.

Men det er ikke lett å være meg idag.

Jeg føler meg så ensom og forlatt.

Føler meg så dum.

Jeg er såret og redd.

Hvorfor skal det være så vanskelig ?

Her sitter jeg og klokken har akkurat passert 07.18.
Jeg har vært våken siden kl. 09 igår. Jeg har ikke sovet i natt.
Det skulle ikke være mulig? Jeg er kjempe trøtt og sliten, rett og slett helt ferdigpumpet,
men likevel så klarer jeg ikke legge meg.
Sånn har jeg hatt det i det siste. Det er helt forferdelig. Jeg orker det ikke.
Blir så utrolig sliten av det, demotivert og lei. På toppen av det hele blir jeg syk.
Sitter her å lurer på hvorfor det egentlig blir slik ????!

Jeg vil så gjerne ha orden på det lille livet mitt.

ARGH…….

- Offeret

…

“Du må aldri fortelle dette til noen” lyder ordene som kommer ut av munnen på psykologen idet jeg spør hva jeg skal gjøre. Jeg beskriver for psykologen min hvor vanskelig jeg har det med meg selv når jeg må gå rundt å bære på alt alene. Jeg beskriver hvor sårt jeg trenger å ha støtte fra venner og familie. Jeg forteller hvor vanskelig det er å hele tiden må komme med dumme unnskyldninger som egentlig ingen kjøper lenger. For det er jo slik at de rundt meg har opplevd og opplever ofte i perioder at jeg har det fryktelig vanskelig. Det er ikke så lett å være lille meg i denne store verden. Jeg står helt alene på en bakke full av nåler som stikker i meg. Så spør jeg psykologen min hvordan jeg skal klare å fortelle dette til mamma. Hun kommer til å bli knust. “Du må aldri fortelle dette, du klarer å leve deg gjennom livet uten at andre rundt deg trenger å vite. Det er til ditt beste”.

Der gikk rullegardinen ned. Skal jeg aldri fortelle om overgrepene til noen? Hvorfor ikke? Å, ja, det stemmer jo, det er jeg som har gjort noe galt. Det er meg det er noe gale med. Det er jeg som er ekkel og burde skamme meg over hva som har skjedd. Det er ihvertfall slik min “kjære” psykolog får meg til å føle meg. Har jeg ikke hatt skamfølelse og frykt før så har jeg det nå. Jeg gikk rett i kjelleren. Jeg skal tie og la overgrepene vinne over meg. Jeg skal leve livet i en skjult boks, jeg skal leve som en agent. Jeg må leve med en hemmelighet som ingen andre kan få ta del i.

Jeg er ganske sikker på at å leve i en slik boble ikke hører hjemme i et menneskets verden. Det er ikke meningen at vi skal la det vonde vinne over livet vårt. Jeg tror og mener JEG har rett til å bestemme hva jeg skal fortelle til hvem. Jeg vet at jeg kjenner meg selv best, jeg vet hvem jeg trenger å dele mine sorger og traumer med, ingen andre. Hvilke menneske sier og gjør noe slikt mot et offer som er så langt nede? I mine øyne har psykologen selv gjort et “overgrep” på meg. Hun har tatt fra meg retten til å ha egne meninger. Hun gir meg ingen valg. Hun legger enda mer skam over de overgrepene min oldefar har gjort mot meg.

Jeg har valgt å fortelle om de seksuelle overgrepene jeg har vært utsatt for over mange år. Jeg har kommet et stykke på vei. Jeg er stolt over meg selv og det føles GODT! Min aller beste venninne tok imot meg med åpne armer og hun er der for meg 100%. Utover det har jeg også fortalt om situasjonen min til flere og flere rundt meg. Det blir lettere og lettere, og jeg syns faktisk det er på sin plass at jeg selv skal velge hvem i mitt liv jeg vil fortelle dette til og ikke. Det er MITT liv. Ikke psykologen min. Overhodet ikke psykologen. Men jeg kjenner fremdeles at det er vanskelig for meg å skal fortelle dette til mamma eller noen i familien. Kanskje jeg klarer det senere en gang, kanskje det ikke blir nødvendig. Men å stå helt alene syns jeg er helt absurd. Jeg skal ikke måtte stå alene i verden, jeg er et menneske … med følselser og behov. Som du.

Jeg føler at du, min psykolog, har krenket meg og mine følelser. Du har krysset en grense jeg ikke tillater deg å krysse. Du har gått for langt.

Har jeg ikke rett til å velge selv?

OVERGREP SKAL IKKE TIES IHJEL, DE SKAL TALES IHJEL <3

- Offeret

Er det noe jeg lengter sårt etter å gjøre så er det å knekke sammen i armene til mamma.
Jeg har lyst å forklare hvorfor jeg har det slik som jeg har det.
Men jeg klarer bare ikke å gjøre dette. Å fortelle mamma: “Bestefaren din har forgrepet seg på meg over mange år”. Hvordan ville mamma taklet det, ville hun trodd meg i det hele tatt uten at jeg har bevis?
Denne hemmeligheten som jeg går å bærer på kan jeg risikere å måtte bære på resten av mitt liv.
Jeg har fortalt det til noen av mine nærmeste venner, men familien min. Jeg kan bare ikke.
Hva vil skje med den sammensatte og gode familien min?
Vil mamma tro meg? Morfar? Mormor?
Jeg vil så gjerne sitte med ned i armkroken til mamma og gråte
Jeg trenger mamma <3

Jeg vil alltid stå alene uten mamma.

Hvis du kjenner noen som blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for overgrep, og jeg trenger egentlig ikke si hvis, for sjansen for at vi alle har noen i livet vårt som har vært utsatt for overgrep på en eller annen måte er meget stor!
Men hvis: Hva om du oppdaget overgrepet mot barnet, hva da?
Du har kanskje søsken, tantebarn, onkelbarn, barnebarn, oldebarn, venners barn, nabobarn og rekken er lang. Hva ville DU gjort hvis du oppdaget at et barn rundt deg var utsatt for overgrep?
Hadde du hatt mot til å si ifra?!
Jeg er meget sikker, igrunn 99% sikker at det er flere rundt meg som har vært “vitne til” eller som har hatt bekymringer for meg når jeg har vært barn om at noe har vært galt, UTEN at det har gjort noe utslag.
Kanskje er du tannlege, lege eller helsesøster, til og med er du kanskje prest eller rådgiver ved en skole, muligens en lærer. Hvis et barn du har som pasient, elev eller hva det skulle være ble utsatt for overgrep og du hadde fattet mistanke. Hva ville du gjort da?
Hadde du hatt mot til å si ifra?!
Noen vil kalle meg urettferdig og noen vil påstå at jeg legger ballen i hendene til mennesker rundt et overgrepsoffer, det er ikke det jeg prøver å formidle her. Det jeg simpelthen ønsker å få frem er at DU skal tenke “Hva hvis…” og “Hva om….” – for det er barn rundt deg som blir misbrukt HVER dag, hver måned, om og om igjen. Det jeg vil at DU skal forstå er at du kan gjøre en forskjell for dette barnets fremtid.

Du kan gjøre en forskjell for barnets fremtid

Som utenforstående kan DU hjelpe andre mennesker til å få den hjelpen de trenger, ikke minst kan du hjelpe et barn til å få trygge rammer rundt seg. Du kan være med å fjerne det som skader barnet. Uten DEG og uten at DU melder fra vil overgrepene vedvare og mest sannsynlig ikke stoppe før det er gått alt for langt. Jo tidligere overgrep stoppes jo mindre senskader vil et barn oppleve å streve med senere i livet. DU betyr noe for fremtiden til barnet.
Vi skal melde fra når vi vet eller har mistanker om at et barn blir utsatt for grov omsorgssvikt. Vi skal!!! Men likevel er det så altfor få som gjør noe med dette, de lar det fare og gå. Hvorfor? Er vi redde? Hva er vi i så tilfelle redd for?

Du kan ta bort det vonde i et barns liv ved å melde fra!

Gjør det riktige og ikke vent, vet du om et barn som er utsatt for omsorgssvikt og kanskje da i form av overgrep:

Våg å si fra!

Våg å se!

Våg å innse!

Våg å beskytte!

Jeg vet at det er vanskelig…

…… life is hard, but abuse is harder!

Jeg kom over en mediesak om tannleger og det å oppdage seksuelle overgrep.

“Det gjør sterkt inntrykk på en behandler å se et lite barn som ikke reagerer på smerte. Det renner stille tårer, og barnet bare ligger der og gaper, sier hun”. – Tannlege.

Det får meg virkelig til å tenke på alle de gangene jeg har sittet tilnærmet paralysert  i tannlegestolen og følt meg “underkuet”. Der har jeg sittet helt apatisk og fjern mens tårene har trillet ned over kinnet mens hendene mine og resten av kroppen min var stiv av “skrekk”. Burde tannlegen reagert… ikke vet jeg..

Les saken her: http://www.nrk.no/helse_forbruk_og_livsstil/1.2658813

Er det virkelig sånn at jeg skal leve med alle disse smertene og plagene i livet mitt for at du ikke klarte å holde fingrene dine for deg selv?
Du er rett og slett en jævla egoist.
Det er ikke rettferdig at et liv skal ødelegges på denne måten. Det er umenneskelig.
Jeg må leve med konstant kvalme, magesmerter, hodepine, utmattelse og mye mye mer. Dette gjør at min muliget til å fungere i arbeidslivet er sterkt svekket. Likevel går jeg på jobb så ofte jeg kan og jeg har som mål at overgrepene ikke skal få stoppe meg. For er det en ting jeg ikke kan er det å sitte hjemme å tenke istedet for å ha en jobb jeg kan gå til. Nå har jeg vært ekstremt heldig, jeg har fått den jobben jeg ville ha og jeg trives så godt som jeg overhode kan trives. Ikke nok med det får jeg masse penger inn på konto som jeg har jobbet lenge og hardt for. Jeg har tatt meg utdannelse og jobber nå 100%! Det er tungt og hardt, men jeg trenger dette. Jobben gir meg muligheten til å føle meg normal.
Helt til de vonde og smertefulle dagene og ukene kommer og jeg er sykemeldt. Vil jeg alltid være “den som er mye borte fra jobb”? Jeg vil ikke være “DEN”. Jeg vil være en som bidrar til noe positivt, jeg vil være den som kommer først og går hjem sist. Av alt jeg ønsker meg så vil jeg fungere i jobben min og bli god!
Jeg kjenner hodepinen griper tak i meg idet jeg skriver dette. Kvalmen som vrir seg i magen. Hver dag er en kamp mot de vonde følelsene og de ubehag som boltrer seg i kroppen min.
Skal det virkelig være slik